mixed up.

Jeg har vandret nedover memory lane, og sett for meg hvordan ting var da jeg var yngre. Det skulle ikke mer enn 6 år tilbake i tid hvor alt var så spennende og nytt. Nå er jo alt bare gammelt og grått noe som fører til at alt blir så forutsigbart. I løpet av de 6 årene har mye skjedd, ups and downs, smiles and frowns. I løpet av de siste dagene har det skjedd mye, så mye at antall hendelser er like mange som mine fylte år, x10, om ikke fler.

Etter å ha gått så mange år tilbake så mimrer man over morsomme hendelser, ikke fult så morsomme hendelser og de tristeste hendelsene, du tenker over hva du har lært på skolen, ikke lært på skolen. Kanskje du er skolesmart eller gatesmart, hvem vet? Men det er alltid en lærdom som vil følge deg resten av livet, og det er hvordan du behandler folk. KRL var mitt verste fag på ungdomsskolen og følelsene mine for det faget, vil per dags dato, ikke forandre seg. Du har alt fra kjedsomheten selv, religioner og alpakka. Men det finnes faktisk ting som du kanskje der og da ikke tenker over, men senere begynner å fundere på. Og det var i dette faget jeg faktisk lærte at måten du behandler folk på har noe med hvordan du blir behandlet tilbake. Jeg kan virke som den bitchen, den har jeg hørt mange ganger før, men etterhvert som vedkommende har tatt seg tid til å bli kjent med meg finner de fort ut av at førsteinntrykket deres var feil. - Døm ikke en bok etter omslaget!

Behandler du folk bra, dårlig? Er du snill, slem? and so it goes.... Hvordan du behandler folk har mye å si på hvordan du blir behandlet tilbake. Om det har noe med karma å gjøre er jeg ikke sikker på. Men uansett, hva om du selv gjør noe ubevisst og tenker ikke over det før noen nevner hva du egentlig har gjort. Er det din feil da? Skal man med engang unnskylde seg for noe som skjedde ubevisst? Det er enten det ene eller det andre. Det er enten han eller henne. Vi har vokst opp til å få forskjellige interesser og vi har fått nye venner. Det vil ikke automatisk si at vi har glemt de vi startet hele tenåringsårene med.

Det som startet som et sterkt og solid vennskap har blitt svekket med årene, man vokser fra hverandre men det betyr vel ikke at all kontakt skal bli brutt? Man hører ditten, man hører datten. Snart har du bare deg selv å skylde på hvorfor all ting går galt. Når jeg tenker over ting som er ganske så konfidensielt som har blitt sagt til folk man egentlig tror man kan stole på, er det nå man skal begynne å bli bekymra? Når de folkene ikke er der lenger..

Jeg er den verste carefacen, og jeg kunne egentlig ikke brydd meg mindre, men skal ikke nekte for at ting påvirker meg. Så om dere faktisk skjønner dette oh so uklare innlegget, så skjønner dere sikkert hensikten med det. Rett og galt er som retningssanser for meg, udugelig. Selvfølgelig kan jeg ta feil, men jeg føler at jeg kanskje har mange på nakken og legger mye av skylda på meg. Jeg har hørt så mye, jeg er lei. Jeg gledet meg til å feire bursdagen min, men den gleden er borte. Takket være alt som har skjedd.

Det er som et enkelt mattestykke, skal ikke så mye som skal til for å løse det. Det kreves modenhet og logikk, er det noe vi mangler eller...? bare lurer.

correct me if i'm wrong, liksom.

miss fotogen. hah.

Kisses.