du vil alltid ha det du ikke kan få.

Alle har vel opplevd den lille tingen de vil ha, men ikke kan få. Og er ikke det en irriterende følelse som blusser opp etter det? Lysten på den lille tingen blir bare større og større for du vet at det ikke kommer til å skje, men fortsatt så fortsetter du eventyret med å få det til. Etterhvert vil du lykkes, og du vil glede deg over tanken på at du fikk det til. Etter noen dager, så vil du merke en irriterende følelse nok engang, men denne gangen så skjønner du ikke hvorfor du brukte tiden din og alt det strevet var for ingenting. Du fant nemlig ut at dette var noe du ikke ville ha alikevel, og du sitter igjen med anger over noe du i utgangspunktet ville ha. Derfor lurer jeg.. Hvorfor er det slik? 

Jeg har opplevd flere ganger at det er ting jeg vil ha, men dagen etter så står det jeg angrer på panna mi. Det er enten penger sløst eller følelser bortkastet. Og der sitter du da, med ikke noe nytt. Men hvordan kan man vite at det du egentlig vil ha, ikke er noe du vil ha alikevel? Og hvorfor er det slik at det du vil ha, kan du ikke få? Ting burde vært tilrettelagt for hver enkelt person slik at hverdagen ville blitt enklere for alle sammen, men hvor ville da spenningen blitt av?

Vi hadde levd et A4 liv hvor ting ville vært forutsigbare og menneskene ville nok vært lette å lese, selvom de menneskene også finnes den dag i dag. Det er nok en del av hverdagen det her, det ukjente. Det å alltid ville ha det man vet man ikke kan få. Spenningen er der.. Det er noe uløst.. Det bare er sånn..? 

Jeg vil ha det, men jeg får ikke.

sinnsforvirra unge som ikke skjønner hvorfor ting hun vil ha er så vanskelig å få. 

Kisses.