He could be the one.

Har dere noen gang tenkt på den tiden dere bruker på å kapre drømmegutten eller drømmejenta kan være tid bortkastet? Kanskje ikke bortkastet, for det er jo et solid vennskap som har blitt bygd opp gjennom tidene, men i utgangspunktet så var ikke målet et vennskap. Det var noe helt annet, og noe litt mer personlig. 

Det må jo være negative og positive sider når det kommer til det punktet, for etter første øyekast så blusset sikkert magefølelsen om at han har noe spesielt ved seg. Da er det selvfølgelig din oppgave å finne ut av det og ta deg tid, og forsikre deg om at magefølelsen din har rett. Som regel pleier magefølelser å ha rett. Det verste tilfellet er egentlig når du bruker lang tid på å kapre drømmegutten, for så å finne ut at drømmegutten er egentlig den personen ved siden av, han som støttet deg gjennom din periode og hjulpet deg med å kapre han som egentlig var drømmegutten. Irriterende, men hva kan man gjøre? Ting tar tid og det tar tid for å lære seg å kjenne personer. Og opp gjennom årene så forandrer hver enkelt individ seg, både på godt og vondt. Dette er jo ikke bare ting som skjer på film, det skjer faktisk i virkeligheten også. Og ja, det viser seg at magefølelser kan ta feil! 

Men så er jo jeg den personen som tror at ting skjer for en grunn, så til syvende og sist, så var dette måten du skulle kapre drømmegutten eller drømmejenta på. Du fikk det til en pakkepris, den tiden du brukte på dette, fikk du et ny etablert vennskap og din gamle venn har gått opp et par hakk og er nå mer vennligere enn det en venn ville ha vært. Det er rart det der.

Være venn med en i ti år, og det er da man finner ut av det. Hardt liv, men er det ikke bedre sent enn aldri? 

Selv etter to uker med sløv blogging så vet vi at selvtilliten min fortsatt er på topp. 

Gode gamle Jessica. 

Kisses.