Dance with my father again.

For de som kjenner meg eller nettopp blitt kjent med meg så har jeg utgitt meg selv for å ikke ha en papparolle og se opp til. Jeg har i løpet av de siste ni årene nektet for at han var faren min. Men jeg har òg i løpet av mine 18 år, nektet for at min biologiske far er min far.. Og jeg står fast ved det.. Så kom dagen.. Jeg møtte kusina mi, som jeg ikke hadde sett på lenge, sammen med moren hennes. Det førte til litt mimring tilbake i tid, da vi fortsatt var èn familie. Vi hadde huset, hundene, hage, biler, og et godt samhold. Det har jeg innsett nå. 

Jeg hadde mamma, han og noen år senere en liten bror, i tillegg til alt dette hadde jeg to stebrødre.

 Vi bodde ganske langt borte, ikke nær noen sivilisasjon. Det er kanskje litt hardt å ta i, men dere skjønner hva jeg mener. Jeg har alltid sett på han som en farsfigur, for jeg var ung og visste ikke bedre.. Men rundt i 3-4 års alderen opp til jeg var 7 år, så var det en mann som kom og besøkte oss hele tiden, hver helg. Dette fordi han var faren min, den ordentlige. Jeg husker jeg var overlykkelig hver gang han kom og besøkte meg, for det viste at han fortsatt brydde seg om meg selvom han og mamma ikke var sammen lenger. Men en dag, var ikke faren min å se lenger, han var blitt borte.. Han ringte kanskje i ny og ne, men snakke med han det ville jeg ikke. Men hva gjorde det om faren min var blitt borte, jeg hadde jo fortsatt han. Men året jeg fylte 10 var han også plutselig borte. Jeg husker natten hvor bilen kjørte han vekk, jeg husker fortsatt det siste han sa til meg, og hva han sa til mamma. To dager senere ringer telefonen midt på natta jeg svarer, jeg gir telefonen til mamma, tårer begynner å trille nedover kinnet hennes. Så ung som var skjønte jeg nokså lite. Det neste som skjedde var at vi var på sykehuset, jeg ser han ligge der. Jeg går bort, prøver å føre en samtale. Ingen svar. Alle rundt meg sto og gråt, da skjønte jeg det. Han var bortevekk, aldri mer skulle jeg få se han igjen eller få høre stemmen hans igjen. Men pytt pytt tenkte jeg, jeg tok det ikke så tungt der og da! Men nå, det er nå jeg skjønner ting. Ni år senere, etter at min tante fortalte meg ting jeg ikke visste om. 

Jeg, kusina mi og tanta mi sitter i en restaurant, jeg sitter og smiler bredt på grunn av en historien om stolstjelinga. Så kommer spørsmålet: 

Savner du han?

Jeg tenker inni meg, men svarer fort ja. Hun forteller meg om den gangen hvor arbeidskollegaene hans hadde spurt om han skulle bli med ut på guttetur en helg. Svaret hans gjorde meg sjokkert. 

Jeg skal passe på datteren min, så jeg kan ikke.  

Og det andre hun fortalte meg var at han engang var på jobb og kollegaene spurte nok engang om hvor han skulle siden han måtte gå tidligere. 

Jeg skal hente jenta mi. 

Jeg har aldri sett på meg selv som daddys little girl, da jeg alltid har trodd at jeg ikke hadde noen farsfigur og se opp til. Men nå vet jeg bedre, jeg vet at jeg hadde en jeg kunne se opp til og så opp til. 

Savner jeg han? Ja, det gjør jeg. Etter mimringa ble jeg litt stille av meg, og tenkte tilbake i tid, og jeg er glad for at jeg hadde han som far, og ikke min biologiske. Den dag i dag prøver fortsatt min biologiske far å få tak i meg. Dessverre for han, så har det toget gått. 

Jeg bruker ordet han isteden for å skrive navnet hans. Så ikke tro noe annet =) 

Det ble kanskje et litt langt innlegg.

Kisseeeees!