Ignored.

Torturen har begynt, vi sitter på skolenbenken og venter på at dagen skal bli ferdig. Venner og bekjente, kanskje noen nye fjes, dukker frem. Dem har man ikke sett på en stund ( Ja, vinterferien er en stund). Men det er én som skiller seg ut, en du har hatt god kontakt med i det siste. Men idèt dere kaster øyner på hverandre er det en ganske så klein stemning mellom hver og en og det er som om dere aldri var venner. 

Er det riktig å bare late som om ingenting har skjedd? Eller skal man bare innse fakta...? Skal jeg liksom velge andres verdier fremfor mine, skal jeg legge meg langflat for en for det er dét han vil. Hva med mine ønsker? 

Selvfølgelig så er det ikke vanskelig å kunne glede andre ved å tilfredstille deres behov, men det blir ikke riktig ovenfor deg selv hvis det er noe du ikke vil. Du kommer til å sitte der med et falskt smil og se den andre personen leve lykkelig, men det den personen ikke vet er at alt er uekte. Følelsene du utgir deg selv for å ha, hvordan du egentlig har det. 

En ganske så oppgitt Jessica

Skal vi virkelig tenke på alle andre hele tiden og velge å gjøre det de vil. Bare for å ikke miste et vennskap.. Eller skal man komme til en enighet oss i mellom? Jeg mener, er det virkelig verdt å miste en venn for følelser som ikke er gjensidige? Skal jeg liksom gi etter og bare si 'ja' sånn at han kan gå ut i livet med et smil om munn. I think not. Kall meg selvsentrert, men jeg mener det er riktig av meg å si nei, jeg kan ikke fortsette på noe hvor følelsene ikke er gjensidige. Dessverre. 

And do you believe in second chances? 

Nå skal jeg kose meg med Fresh. peace out :D

Kisses.