Hvem sa det var en dans på roser?

I løpet av mine 18 år har jeg alltid tenkt at det å bo alene er bare bare. Det er jo helt absurd det som skjer i det jeg, stolt, kan kalle Jessicas hode. Siden den gangen jeg opplevde at noen jeg så opptil bodde alene eller var alene i huset, var da jeg skjønte at det å bo alene er en dans på roser... 

Men i en alder av 10, så er man ikke særlig klok. Ikke denne lille jenta... Noe jeg har erfart/erfarer er at det ikke er bare bare å bo alene. For det første blir det ensomt i lengden, og det blir liksom ingen å snakke med. Det er bare me, myself and I. Selvom litt MEtime er ganske deilige til tider, så er dette ingen metime på den deilige måten.. For det andre så må du rydde alt selv, så sant du ikke har ansatt en tjenestepike.. For det tredje så må man lage maten selv, og er man alene blir det alltid noe til overs.. En løsning på det er jo at du kan be venner på besøk, men da blir det jo mer å rydde.. Det er jo ikke noe gøy i det å være alene i alle sammenhenger som finnes.. Jeg er så glad i de vennene jeg har og har hatt. Evig takknemlig for at mamma i det hele tatt har tatt seg tid til å lære meg å lage mat, og fått meg til å rydde huset en gang i blandt.. 

Det å bo alene er en dans på roser? Neppe...